Introduksjon
Hensikten med dette essayet er å demonstrere hvordan livet mitt ble påvirket både positivt og negativt av Covid-19-pandemien i løpet av de siste syv månedene. Videre beskriver den min avgangserfaring fra videregående skole og hvordan jeg vil at fremtidige generasjoner skal huske klassen i 2020.
Langt essay om pandemiopplevelse
Coronavirus, eller COVID-19, burde være kjent for alle nå. I januar 2020 spredte koronaviruset seg over hele verden etter å ha startet i Kina og nådd USA. Det er en rekke symptomer assosiert med viruset, inkludert kortpustethet, frysninger, sår hals, hodepine, tap av smak og lukt, rennende nese, oppkast og kvalme. Symptomer vises kanskje ikke før i opptil 14 dager, da det allerede er etablert. I tillegg er viruset svært smittsomt, noe som gjør det farlig for mennesker i alle aldre. Viruset angriper immunsystemet, og setter eldre og de med kroniske sykdommer i fare.
Fra januar i år ble viruset første gang rapportert i nyheter og media. Det så ut til at viruset ikke utgjorde noen trussel mot USA og mange andre land over hele verden. En rekke helsemyndigheter rundt om i verden ble varslet om viruset i løpet av de påfølgende månedene da det spredte seg raskt.
Forskere oppdaget at viruset oppsto i Kina da de fordypet seg i opprinnelsen. Til tross for alt forskerne har sett på, oppsto viruset i en flaggermus og spredte seg til andre dyr, og nådde til slutt mennesker. Sportsarrangementer, konserter, store sammenkomster og senere skolearrangementer ble avlyst i USA da tallene steg raskt.
Skolen min ble også stengt 13. mars, for min del. Opprinnelig skulle vi ha permisjon i to uker, og returnere 30. mars, men siden viruset spredte seg raskt og ting gikk ut av kontroll veldig raskt, erklærte president Trump unntakstilstand, og vi ble satt i karantene til 30. april .
På det tidspunktet ble skolene offisielt stengt for resten av skoleåret. En ny norm ble etablert gjennom fjernundervisning, nettkurs og nettkurs. 4. mai begynte Philadelphia skoledistrikt å tilby fjernundervisning og nettkurs. Klassene mine begynte klokken 8 og varte til klokken 3 fire dager i uken.
Jeg hadde aldri møtt virtuell læring før. Som med millioner av studenter over hele landet, var alt nytt og annerledes for meg. Som et resultat ble vi tvunget til å gå over fra å fysisk gå på skolen, samhandle med jevnaldrende og lærere, delta i skolearrangementer og ganske enkelt være i et klasserom, til ganske enkelt å se hverandre gjennom en dataskjerm. Alle av oss kunne ikke ha forutsett det. Alt dette skjedde så plutselig og uten forvarsel.
Fjernundervisningsopplevelsen jeg hadde var ikke særlig god. Når det kommer til skolen har jeg vanskelig for å konsentrere meg og blir lett distrahert. Det var lett å konsentrere seg i et klasserom fordi jeg var der for å høre hva som ble undervist. Under netttimene hadde jeg imidlertid problemer med å være oppmerksom og fokusere. Som et resultat gikk jeg glipp av viktig informasjon fordi jeg ble distrahert veldig lett.
Alle fem medlemmene av familien min var hjemme under karantenen. Da jeg hadde disse to løpende rundt i huset, var det vanskelig for meg å konsentrere meg om skolen og gjøre de tingene jeg ble bedt om å gjøre. Jeg har to små søsken som er veldig høylytte og krevende, så jeg kan forestille meg hvor vanskelig det var for meg å konsentrere meg om skolen. For å støtte familien min under pandemien jobbet jeg 35 timer i uken på toppen av skolen. Jeg hadde bare min far som jobbet hjemmefra siden min mor mistet jobben. Min fars inntekt var ikke nok til å forsørge vår store familie. I løpet av to måneder jobbet jeg på et lokalt supermarked som kasserer for å forsørge familien vår så mye som mulig.
Jobben min på supermarkedet utsatte meg for dusinvis av mennesker hver dag, men med alle forholdsregler som ble tatt i bruk for å beskytte både kunder og arbeidere, var jeg heldig nok til å ikke få viruset. Jeg vil påpeke at besteforeldrene mine, som ikke engang bor i USA, ikke var så heldige. Det tok dem over en måned å komme seg fra viruset, isolert i en sykehusseng, uten noen ved sin side. Vi kunne bare kommunisere på telefon en gang i uken hvis vi var heldige. Etter min families mening var det den skumleste og mest bekymringsfulle delen. De ble begge helt friske, noe som var gode nyheter for oss.
Spredningen av viruset har bremset opp på grunn av at pandemien er noe under kontroll. Den nye normen har nå blitt normen. Tidligere så vi annerledes på ting. Det er nå utenkelig for store grupper å komme sammen for arrangementer og aktiviteter! I fjernundervisning vet vi at sosial avstand og å ha masker overalt hvor vi går er viktig. Men hvem vet om og når vi vil kunne vende tilbake til måten vi levde før? Som mennesker har vi en tendens til å ta ting for gitt og verdsetter ikke det vi har før vi mister det. Hele denne opplevelsen har lært meg det.
Konklusjon
Vi har alle hatt vanskelig for å tilpasse oss COVID-19, og en ny måte å leve på kan være utfordrende. Vi streber etter å holde fellesskapets ånd i live og berike livene til folket vårt så mye vi kan.